Martinique

Ikke alle uker på tur fortoner seg som tettpakkede opplevelsesuker. Den siste uken her på Martinique har vært særdeles stillestående i så måte. Vi har stort sett ventet. Ventet på motorservicemann som aldri kom, ventet på busser som sannsynligvis ikke går, ventet på trege internettoppkoblinger som knapt nok virker, ventet på at vinden skal løye og ventet på å dra videre - en hel uke.

Vi er helt på sydspissen av den Franske øya Martinique, ankret opp i ei stor bukt ved Le Marin. Bukta er stor og vid og full av grunne rev på kryss og tvers. Mellom disse revene er det ankret opp hundrevis av båter og langs land er det svære marinaanlegg der charterbåtselskapene har sine utleiebåter. Vi har tilbrakt uken her først og fremst fordi vi hadde avtale med en motorservicemann som skulle komme og ta service på motoren vår i dag lørdag morgen. Han dukket ikke opp. Vi fikk en fransktalende til å ringe han opp, men tilbakemeldingen var at det var umulig for han å komme i dag! Altså har vi ligget her i fem dager i påvente av en avtale som bare blir neglisjert av motparten. Vi er ikke imponert. Vi er ikke de eneste som opplever sånt her desverre. Flere vi snakker med har lignende opplevelser om sendrektighet og unnasluntring.

Uten servicemann får man gjøre jobben selv. Med god tid har man jo også fått lest seg litt opp på dieselmotorer. Her gjøres kjølesystemet rent.


For å fylle opp en av ventedagene planla vi å ta bussen til Fort de France - hovedstedet på Martinique. Etter å ha gått ett par kilometer fant vi noe som lignet på en busstopp - men ingen busser ville stoppe for oss. De bussene som stoppet slapp av skoleelever og smalt igjen dørene foran nesen på oss. Etter to timer på busstoppen ga vi opp forsøket på utflukt til For de France.


Man kan velge om slike stillestående dager skal være dager preget av kjedsomhet med tilhørende hjemlengsel eller om de samme stillestående dagene skal betraktes som rene luksusdager frikoblet fra forpliktelser og produktivitetskrav. Vi prøver å få til det siste - og lykkes for så vidt godt med det.

 

 Man får mye tid til å gå rundt å bare se.

Zita forsvant!

Det skjer mye merkelig og umerkelig på tur.  En dag forsvant båten vår. På tur ut til ankringsplassen i jolla, etter en fullstendig uproduktiv dag på land, konstaterer vi at båten vår er borte vekk - ikke å se i noen retninger så langt øyet kan se i mastejungelen ute i bukta. Vi vet med sikkerhet at båten skulle ligge der vi etterhvert befinner oss. Mange tanker farer gjennom hodene våre. Er båten stjelt? - usannsynlig. Er båten dregget av gårde? kanskje eneste sansynlige - men dog verst tenkelige mulighet. Bukta er omkranset av rev og  blankpussede båter ligger for anker overalt. Har ankeret sluppet taket i den lille kulingen som blåste tidligere på dagen så betyr det at Zita enten ligger og skraper mot revkanten nå, eller at båten er krasjet inn i andre båter. Minutter med nerver i beredskap følger etterhvert som vi tar oss nedover mot revet. Vi finner igjen Zita flere hundre meter nedenfor der vi ankret. Båten dupper uskadd fem meter foran en annen båt. Den 60 år gamle franske aleneseileren, Claude, blir vår helt denne dagen. Han hadde registrert at båten vår var på fri flukt forbi hans båt ute på ankringsplassen. Han hadde hoppet i jolla, bordet båten vår og kastet ut det som var igjen av ankerkjetting - egentlig eneste måte å få ankeret til å gripe tak i bunnen under fart. Claudes snarrådighet reddet nok vår videre ferd med båt og finasielle midler. Vi har nå to ankere ute... Vi konstaterer; vårt 16 kg ploganker (CQR) er ubrukelig på leirebunn/sølebunn i skarpe vinder (det viste vi fra før men vi trodde ankeret lå i sand - som kartet sa det skulle være - men ankeret var en eneste leireklump da vi dro det opp). Vi skal kjøpe oss et "flatanker" av Fortresstypen ved første anledning.

Vi var heldige - ingen andre båter skadet, ingen skader på Zita, en hyggelig franskmann på rett plass til rett tid med de rette kunnskapene. Neste dag inviterte vi Claude ut på lang og smakfull lunsj. Vi satte pris på det og vi tror han også gjorde det. Mye av tiden brukte han visstnok alene i båten sin. Det finnes de som redder andres båter og krever sin rettmessige bergingslønn - 10% av båtens verdi. Orntlige sjømenn som Claude vet at noen ganger må man hjelpe andre - og andre ganger er det en selv som må ta imot hjelp. Heldigvis er dette leveregelen til de aller fleste som ferdes i små båter på havet.


Vi har nå ventet 7 dager i samme bukt på Martinique - Uten å få gjort stort av det vi planla. Nå vil vi videre. I morgen tidlig (søndag) kaster vi loss. Planen er å seile ett døgn sammenhengende opp til øyene ved Gaudeloupe.