mandag 31. januar 2011

Mannskap søkes til Atlanterhavskryss!

Vi må så smått begynne å planlegge seilasen hjem utpå våren en gang.. Vi har sammen med flere andre norske båter drømt om  å ta nordruta via USA, Canada, Grønland, Island og Færøyene hjem til Norge. I lengde ikke så mye lengre enn den opprinnelig tenkte via Bermuda og Azorene. Men seilere er flinke til å drømme... De fleste har etterhvert som fakta om is, tåke og mye vær slått fra seg å seile nordruta. Det blir nok til at vi også må slå det prosjektet fra oss - hvis det ikke plutselig skulle dukke opp noen helgirede medseilere...

Realistisk, og det er det vi planlegger ut fra nå, blir det nok til at vi seiler den opprinelige ruta; Antigua (via Bermuda hvis været tilsier det) til Azorene og videre til Irland/England før vi krysser nordsjøen til Norge.  Tidsmessig ser vi for oss at første etappe fra Antigua til Azorene starter rundt 20 april (i påska). Andre etappe fra Azorene til Irland/england starter i slutten av mai. Og siste etappe fra Skottland til Norge en gang mot slutten av juni.

Etappene fram til England er havseilasstrekninger. På slike strekninger ønsker vi å være ett mannskap på 3 (eller fire hvis det er et par som er med oss). I utgangspunket er vi bare to; Rolf og Elin. Vi ønsker meget gjerne å komme i kontakt med personer som vil være med en, flere eller alle etappene.

Det vi trenger er ingen hardbarkede seilere med livslang erfaring (har du det så går det selvsagt bra det også). Den/de vi mønstrer på må være sosiale individ som liker utfordringer og har et realistisk forhold til hva en slik seiltur  innebærer. Les gjerne vår blogg fra Atlanterhavskrysset fra Gran Canraia til Saint Lucia. Den lange seilasen fra Antigua til Azorene trenger ikke fortone seg mye anderledes. Faren for vindstille er nok litt større når man seiler mot Azorene på vårparten.  Men vi skal ha med mye diesel.

Økonomisk må du være i stand til å dekke egne flybilletter. Utover at du betaler din andel for mat og drikke skal vi ikke ha noe ekstra betalt. Vi stiller med lugarlosji, solid og velholdt båt klargjort for havseilas, personlig sikkerhetsutstyr og mange opplevelsesrike dager på havet.

Er du interressert så ta kontakt snarest mulig på mail; rolf.granlund*at*online.no   (bytt ut *at* med @). eller send oss en SMS på mobiltelefon (nummer +47 92040559) - ikke ring det koster oss over 20 kroner minuttet. Mottak av sms er gratis for oss og vi kan ringe tilbake via skype.

søndag 30. januar 2011

Carriacou - båtpuss og litt Karibisk dagligliv


I løpet av den siste uka har vi fått gjort unna årets vårpuss på båten. Vi syntes det var like greit å få jobben utført av lokale arbeidsfolk, arbeidsfolk som er i stand til å gjøre jobben sakte nok og uanstrengt nok til ikke å ta skade av den i varmen. Når sant skal sies kan man få mark i magen av å se på folk som "arbeider" her. Det gjelder både ansatte på diverse kontor (feks toll og immigrasjonskontor som vi etterhvert har oppsøkt mange av) og ansatte på båtverftet her vi hadde båten på land. Arbeidsprosesser går  bare så utrolig sakte. Folk kan sitte og stirre rett ut i lufta i minutter av gangen (uten å skjemmes eller gjemme seg bort!), å ta seg en øl på arbeid hefter ikke, heller ikke å legge seg ned og ta en lur i kontorstolen eller under en busk. Gjør de ikke det surrer de rundt blandt arbeidskolleger - tilsynelatende uten mål og mening, men det mest vanlige er det samme som hjemme; sette seg litt ute av syne og prate i mobiltelefon/skrive tekstmeldinger. ..I tillegg beklaget eieren av båtverftet seg over at han hadde for lite arbeidsfolk til å kunne ta alle arbeidsoppdragene fortløpende... Heldigvis kunne vi registrere noen få hederlige unntak i arbeidsstokken - ikke urimelig å tro at 10 prosent av arbeidstokken sto for 90 prosent av produksjonen.

Med nyskrapet bunn, ny bunnsmøring og nypusset propell har båten igjen fått normal  marsjfart. Groe og skjell har bremset oss over en knop i det siste.

Mens båten sto på land leide vi oss inn på et lokalt motell.. Det var første gang på over et halvt år at vi har sovet med fast grunn under madrassen. Vi trodde det skulle bli veldig anderledes, men oppturen var egentlig å komme tilbake til sin faste seng i båten igjen. Forklaringen kan være at det er mindre mygg, færre haner som gneldrer rundt veggene og færre kakkerlakker i båten enn det er på land.


På øya Carriacou er det er ingen velfriserte ferieresorter eller cruiseskipkai som overisler øya med turister.  De fleste turister som kommer hit er enten backpackere  eller seilere. Det er derfor en spennende øy å gå rundt og studere dagliglivet nærmere på. Her følger noen bilder og betrakninger fra vår siste uke her på øya.

I alle turistguider og beskrivelser av øyene her står det at jordbruk er en av hovednæringene ved siden av turisme. Dette er vanskelig å forstå når man ser øyene fra sjøen. Det er bare skog, ikke en eneste åkerlapp å se. Når man kommer på land så er det heller ikke så mye som en fjøs å se, ingen hersjestaurer og heller ikke så mye som en traktor å få øye på.  Men det kryr av husdyr overalt.. Rundt hvert hus, selv rundt de fineste villaene, og langs veiene er geiter og sauer tjoret opp på rekke og rad. Høner og haner ser også ut til å høre med til ethvert hushold. Her ser det ut som at alle sammen er bønder - mer eller mindre.

Å ha en hagegris er visst ganske vanlig. Det er lovbestemt hvor mange hagegriser du  har lov å ha.

 Noe helt annet. Skoleuniformer er stilige. Burde vært innført i norge også.

Små butikker og barer er det overalt. Går man en kilometer langs veien på landsbygda har man ganske sikkert også passert et par enkle utsalg av denne typen. Utvalget er nesten helt likt på alle; hermetisk corned beef, øl, innsektsmiddel og noen tilfeldige grønnsaker.

 Mye interresant å observere når det gjelder lokalt næringsliv. De som ikke har noe håndtverk å støtte seg til ser ut til å starte opp med barer. Det er barer overalt. Det er uansett ikke tunge investeringer i bygningsmasse som bør ta knekken på forretningene.



Når man har vært her en liten stund blir man litt kresen på hvilke etablissementer man velger å bruke. Noen av restaurantene, gatekjøkkenene og barene er nok i overkant primitive hva angår sanitære forhold og detmeste. Noen få derimot klarer å lage innbydende plasser med de samme enkle midlene. ..det har bare noe med å bruke maling på de rette tingene og bruke vateren litt aktivt når man stabler sammen reisverk, bølgeblikk og inventar. ..men de fleste overser disse enkle tingene  akkurat når de skal bygge opp baren/restauranten sin, - egentlig litt merkelig.

 ..og for balansens skyld så må vi ha med ett regnbilde. Av og til kommer det noen forfærdelig heftige regnbyger. Bygene er intense  i noen få minutter - og stopper like plutselig som de begynte. Egentlig bare forfriskende. Men man må alltid huske på å lukke alle luker og vinduer på båten før man drar på land - uansett hvor fint været er når man drar.

tirsdag 25. januar 2011

En ny morgen...

 Vi skriver i dag søndag ..nei torsdag.. ..nei nei; mandag .. Samme det - lite betyr det uansett. For oss er hverdager og helgedager blitt omtrent prikk like. Hver dag føles forunderlig like bra - og ikke savner vi at fredagene omsider skal komme med ny helgafølelse heller.

Vekkeklokke har vi ikke med oss. Men vi står opp hver dag for det. Vi vrir oss ut av køya  når følgende fem kriterier er oppfyllt samtidig;
1. vi har våknet
2. eventuell regnskur er ferdigregnet
3. solen varmer gjennom takluka
4. vi har lyst til å stå opp og
5. klokka befinner seg ett sted etter klokken 08:00 om  morgenen.
På tur er det sjelden noen grunn til å stå opp før dette hvis man ikke har lyst da ..og da gjør vi selvfølgelig det.


Sola er den naturligste vekkerklokka i verden. Her har Rolf stått opp fordi sola nådde hans side av køya først.


Frokost og morgenkaffe nytes alltid ute.

Etter frokost er det å finne et høvelig sted for dagens utfoldelser. Man er jo ikke på tur for å sløves ned. Her er Sandy Island - ikke noe dumt sted å tilbringe denne dagen eller de nærmeste dagene på..

 Dagens arbeid er her godt igang..  Vi har fått gummibåten på vannet, fått satt på motoren og tatt oss inn til en ny strand på ei ny øy  (bare å gjøre alt dette er et halvt dagsverk). Viktig at vi da får slappet av noen timer før vi skal gjøre samme manøver tilbake til båten igjen.


På enhver ny plass må omgivelsene utforskes. Det er jo også en del av jobben vår nå. Se, utforske og undre seg. Vi har mye ugjort arbeid på dette feltet enda. Heldigvis var Sandy Island ikke så veldig stor i så måte.
Bading og snorkling blandt gullfisker er en viktig del av det å være til på tur.



Akkurat nå;
På tur nordover fra Grenada har vi på nytt ankret opp i Tyrrel Bay på Carriacou. Carriacou er ei skikkelig trivelig øy. ..og så finner vi slike plasser som Sandy Island rundt her. Vi blir her mange dager til. I morgen tar vi båten opp på land på det lokale båtverftet her og får foretatt en skikkelig vårpuss av undervannskroget. Jobben har vi satt bort til verftet - skikkelig billig å få andre til å gjøre sånt her - passer oss bra.  Vi har leid oss et lite motellrom helt i strandkanten ved Paradice Beach de tre dagene det tar...





mandag 17. januar 2011

Grenada - den frodige krydderøya


Grenada ynder å kalle seg The Spice Island - Krydderøya. Til og med i flagget har de bevilget  plass til en muskatnøtt. Vi har nå vært over en uke her på øya, fått sett oss rundt i nære omgivelser i hovedstaden St. George`s og lengre innover i øyas frodige regnskoger.

Grenada er ett av de mer frodige stedene vi har vært - her er det praktisk talt grønt overalt!


Båthavna


Her ligger vi vel egentlig ikke i noen båthavn..  Dette må nok være mer å regne som ei orntlig yacht-havn, vill vi tro. Ihvertfall er Port Louis Marina den fineste marinaen vi har vært i så langt på turen. Med vellstelte omgivelser, svømmebasseng, dusjer og toaletter som matcher de fineste hotellsuiter, og superyachter ankret opp langs kaikanten sammen med Zita. Vi innrømmer så gjerne at vi setter pris på litt verdslig luksus etter mange uker på ankringsplasser og opphold i langt mer primitive marinaer.

Marinaen sett fra Fort George`s

Hovedstaden St. George`s


Landet Grenada har bare 107 tusen innbyggere. Hovedstaden heter St. George`s. Grenada ble et selvstendig land i 1974 etter å ha vært britisk koloni fram til da. Etter den tid har det også vært diverse uroligheter i landet med militærkupp og amerikansk støttet invasjon.  Hovedstaden St. George`s er en spennende by -  fargesprakende, litt fremmedartet og kanskje litt småskummel i smugene. 

 Fraværet av prangende byggverk og sterile glassfasader gjør byen på ingen måte noe ondt.

 Mange viktige varer stablet opp på kaia - klar for transport.


Lokalbussene

 Det å ta bussen her på Grenada er en stor opplevelse. Vi har gjort det mange ganger. Det kryr av busser her - tror det må være nesten fritt frem å starte bussrute - ihverfall kan det ikke være mange fylkeskommunale begrensninger (men vi registrerer at de har et lite godkjenningsskilt i frontruta). Den store mengden små minibusser har nok bidratt til å spisse konkurransen ganske mye;  på hver minibuss er det foruten sjåføren en fast "innkaster" - som organiserer rask av/påstigning, betaling og oppsyn med om det er potensielle passasjerer i nærområdet. Går du langs gata blir du stadig vekk tilropt om du skal sitte på - og her går det en buss sikkert hvert minutt! Inne i bussene er det på ingen måte lydløst - heftige rytmer på full guffe eller vekkelsesprekner. Høytalere og musikkanlegg er det ikke spart på. Det kan til tider bli ganske trangt inne i bussene - men er det fullt klarer innkasteren alltid å få plass til en til. Når innerste passasjer skal av må halve passasjermengden ut først - før de geleides inn igjen - en ekstra person i tillegg til sjåføren fremstår som helt riktig bemanning på et slikt fartøy. En bussbillett koster  2,50 EC-dollar (ca 6 kroner) for alle strekninger i nærområdet. Sett fra vårt ståsted - som passasjerer - fremstår dette kollektivsystemet som meget vellsmurt, effektivt og rasjonelt. Ihvertfall lysår unna den servicen og rutefrekvensen Nettbuss klarer å operere med på Vikhammeråsen.

 Vi er på tur fra marinaen - når vi er ca hundre meter fra krysset til hovedveien stopper bussen opp og roper om vi skal være med.  .. et tegn tilbake og "innkasteren" stopper trafikken i gata slik at vi kommer over veien og med bussen. Her oversees ingen potensielle passasjerer. Mens vi går fremover til krysset passerer det sikkert ett par busser til - men vi er allerede kapret av den første innkasteren...

Man kommer nært på det lokale livet når man tar bussen.


 På rundtur rundt øya

Samtidig som vi lå i havna i St. Georges lå også Avventura der. Det ble derfor avtalt sammen med Tone fra Aries at vi skulle spleise på en taxirundtur rundt øya (Mannen til Tone, Tor Atle, har fått forbud mot å oppholde seg i båt en periode pga dårlig rygg - ligger derfor på hotell i noen uker). En taxirundtur på nærmere 7 timer kostet oss ca 150 kroner hver - ikke noe å ta på vei av - og taxisjåføren var i tillegg flink til å guide og fortelle.

 På besøk i en urte-/frukt-/ krydder-hage. Mange spennende smaker. Joda, det regner stadig vekk her. Men det slutter akkurat like fort som det begynner. Regn er nok prislappen for at alt er så grønt og frodig.

 Dette treet luktet norsk julegrøt.


 Hus. Overalt er det praktfulle villaer. Selv de små enkle husene er praktfulle og vellstelte. Det er langt mellom ustelte hus. Der malingen på husene ikke er så ny kompeneres det bare med større blomsterprakt rundt veggene. Her er det eneboliger og små hytter som gjelder - ingen bor i blokk eller større boligkomplekser. Hver familie - sitt hus - og med hage rundt.



 I byene og tettstedene står gamelt og nytt side om side (..og så er det ikke søppel i gatene - til tross for at det ikke finnes en eneste offentlig søppeldunk til allmenhetens benyttelse).

  Her besøker vi ett lite romdestilleri. Sukkerrør er basisen i all rom.  Etterpå var det smaksprøver. Smakte som den reneste hjemmebrent.. (som mye av romen faktisk smaker her..)


"Apparatet" står luftig til under ett blikktak. Kansje like greit når prosessen drives med vedfyring.


 Inne i regnskogen. Små fossefall og laguner.

Vi var alle sammen enige om at det hadde vært en fin tur.

Akkurat no og videre framover:
Vi har nå lagt oss for anker i Prickly Bay - Ei stor fin bukt helt på sørkysten av Grenada. Her blir vi inntil det blir høvelig bør nordover igjen. Men, denne øygruppen heter nok ikke The Windwards Islands (Motvindsøyene) for ingenting.  Her vil motvinden regjere inntil vi kommer oss nordover og forbi Martinique. Så det blir for oss å vente til motvinden blir litt svakere enn nå. Når det blir er fortsatt uvisst. Som drosjesjåføren som guidet oss sa så er det i de senere årene blitt mye mer vær også her - det regner mer og kraftigere, det blåser mer og lengre og det er varmere. Så det er ikke bare hjemme at været oppleves å være under forandring.


søndag 16. januar 2011

Grenada - Spice Island - Norge Rundt - og ..mgp

Vi er St. George¨s , hovedstaden i Grenada.  Kanskje verdens minste hovedstad - ikke vet vi - men sånn ser ser det i allfall ut her fra vårt ankringssted i havna.     -  Og så pluttselig - hva hører vi  fra de gode internettforbindelser som finnes her; En hel uhakket lørdagsrevy fra nrk.no! , flere episododer av Norge rundt - den siste fra Fedje,.... og prikken over i'en; Helene Bøksle i melodi grand prix! ..hos oss stoppet sirrissene opp sin evige sang fra krattet, ..til og med de spillende nattfroskene  oppe i palmene stoppet opp når melodien ble fremført  - .dette er toner som verden vil høre mer av!! - HÆRLIG!    ..og så plutselig, når vi tror alt er fullkomment; - hva hører vi fra samme mgp; "Not that easy" fremørt av Åste og Rikke. Enda en gang  stopper naturen opp i akkutt  åndenød her hos oss -  Norge vil  vinne Melodi Grand Prix igjen!  Garantert!

tirsdag 11. januar 2011

På vei sørover mot Grenada..

Da vi ankret opp i Tyrrel Bay på øya Carriacou, i ei vid bukt omgitt av lave åser og mangroveskog, var det med tanke på at vi skulle seile videre til øya Grenada neste morgen. Heldigvis kom vi på bedre tanker. Vi har jo egentlig kjempemasse tid, vi skal jo være her i Karibien i flere måneder fremover - så hvorfor jage omkring fra ankringsplass til ankringsplass for så å bruke veldig lang tid på de nordligste øyene? De fleste som har seilt i Karibien før oss sier at det er her nede at Karibien er på sitt beste - færre charterbåter og vennligere folk. Så dermed valgte vi å ligge for anker i Tyrell bay flere dager - det ble fire netter før vi lettet anker og dro videre.

Det er godt å ligge for anker dag ut og dag inn, Sitte under solkjermen med en god bok, ta en svømmetur rundt båten når varmen blir for påtrengende, ta jolla inn til land når man trenger litt avveksling for å spasere en tur eller handle inn noe mat,  for så å stelle i stand et godt måltid mat og nyte en "sundowner" når sola går ned tidlig på kvelden.

Før vi kom Tyrrel Bay ankret vi opp ei natt ved øya Petit Martinique før vi seilte videre til Hillsborough litt lenger nord på øya Carriacou og sjekket båt og mannskap inn i landet Grenada. Innsjekkingsprosedyrene er at man oppsøker immigrasjonskontoret, foreviser pass, båtpapirer og utklarering fra forrige land. Deretter må man fylle ut et skjema med de samme opplysningene før man blir sendt videre til neste kontor - tollen. Der leverer man papirene fra forrige kontor og betaler et gebyr. Dermed er man innklarert og kan ferdes fritt i landet. Man må bare huske på å utklarere før man drar videre til neste land, ellers kan det by på problemer å komme inn der.


Tyrrel Bay. Ei bukt meget godt beskyttet for alle vinder og sjødrag. Det å ankre opp her i Karibien er noe helt annet enn å ankre opp i hjemmefarvann. Her er vindretningene konstant fra øst døgnet rundt og alle bukter er fulle av sand som ankeret fester seg meget godt i.  Tyrrell Bay er et av de bedre Hurricane holes i den sørlige Karibien. Når orkanene varsles dras båtene inn i den godt beskyttede mangroveskogen innerst i bukta.


 På jolletur inn i mangroveskogen.




Ved alle større ankringsplasser kommer lokale selgere stormende til i sine små båter for å selge sine varer. Dette kan være ganske påtrengende og irrriterende til tider, spesielt på øyene lengre nordover hvor de er svært tallrike og mer påtrengende enn her sør. Men disse personenen gjør jo ikke annet enn å forsøke å skaffe seg ett hederlig innkomme av turiststrømmen rundt seg. Dessuten så er de veldig blide og høflige når man er høflige mot dem. Vi avviser derfor ingen av dem bryskt. Det er jo vi som oppsøker deres land og ders omgivelser. Dessuten er mange av disse veldig trivelige å prate med  og de forteller villig vekk om øya og hva den har å by på. Kan være at de spør om en flaske vann, en sjenk rom eller en matbit da - og det kan vi selvfølgelig avse. Her er det Simon som selger oss østers plukket i mangroveskogen. Han solgte oss dessuten en rundtur på øya med bilen sin påfølgende dag. "Thank you - you are giving me business - man"


Rundtur på øya Carriacou med Simon som guide. Bilen var ikke speielt ny eller spesielt rengjort for gjester - men det ble en trivelig tur likevel. Vi fikk se små landsbyer, se mye fin natur og høre om hva folk levde av og tenkte om i sin hverdag på øya.

 Utsikt over Hillsborrough og Carriacou.



 
Ettersom ferskvarer som egg, frukt og grønt ikke er å få kjøpt på butikkene kjøpes dette langs veien i de mange markedene og bodene. Utvilsomt lokale varer. 





Der det er mange båter for anker er det også mange norske båter. I Tyrrel Bay lå også Harry Z, Dina fra Os og Aries samtidig som oss. Vi gikk til innkjøp av levende lobster og stelte i stand til grilling på stranda. Hummeren deles levende i to (med riktig teknikk skal den normalt sett dø av første stikket).

 Lobsterne grilles påsmurt hvitløksmarinade i 10 - 15 minutter.

  Gummibåter er praktiske strandstoler på beach-party.

 
Petit Martiniuqe er ei idyllisk lita øy - helt nord i Grenada. Her lever folkene av fiske og båtbygging - og veldig lite av turister.


 Skiltet på den lokale politistasjonen .oser av autoritet.


Hillsborrough, hovedstedet på øya Carriacou, er en sjarmerende by med mange butikker og barer - og lite turister. De fleste oppsøker stedet for å innklarere/utklarere fra Grenada da dette er det første/siste stedet man kan gjøre dette før man kommer fra/til Saint Vincent.


Vi er i skrivende stund ankommet St. George`s, hovedstaden i landet Grenada - helt sør på selve øya Grenada. Her ligger vi i en flott marina som er anlagt inne i en lun vik rett ved den lille byen som hovedstaden ser ut til å være.  Herfra skal vi utforske øya de nærmeste dagene. Vi regner med at dette blir vårt sørligste punkt på reisen før vi retter baugen nordover.