Etter mange utsettelser har vi endelig fått masta på land. Vi ble de første til å ta seilforeningens nye flotte serviceområde på Skansen i bruk. Helga har gått med til å dra nye fall, feste lensetakler og kutterstag. I tillegg er vindmåler og ny led-lanterne montert på toppen. På onsdag skal masta på igjen. Da er enda ett av de store prosjektene ferdig.
Stort sett hver ettermiddag går med til klargjøring av båt. Nødpeilesender er på plass, genakerbom skrudd på og masse mye annet. Kjøleboksen har fått mer isolasjon - vi forventer at det er skikkelig varmt dit vi skal. Det tar tid å forbererede båt for verdenshavene, enkelte ting mye tid. Men det drar seg til, vi kommer nok i mål i løpet av juni. Uansett i starten av juli drar vi - de delene som ikke er ferdig montert da tar vi med oss!
Foruten båten er det mye annet som må vies oppmerksomhet; forsikringer, båtpapirer, visum - det meste i god prosess men ikke helt avsluttet. Etterhvert må det bli salg av bil - i tillegg til pakking av det vi skal ha med oss. Vi ønsker oss mange og lange lydbøker, om noen skulle ha noen ferdighørte å avse.
Nå er det bare en liten drøy måned igjen til vi drar ut i eventyret...
..og det kribler i sjela!
søndag 30. mai 2010
søndag 9. mai 2010
Flere ting på plass!
Siste uke har gått med til montering av vindgenerator og radar på hver sin mast i hekken. Etter hvert skal det også solcellepaneler opp mellom mastene. Sørste prosjekt som gjenstår nå er å få riggen på land for ettersyn og påmontering av diverse utstyr. Vi skal faktisk seile mye lengre enn Cristopher Columbus - han seilte jo bare den solfylte delen av ruta vår. Så slike ting må bare være på plass og i orden.
Lista over småting blir bare lengre for hver dag... for hvert punkt som krysses av dukker det opp minst to nye. Greit nok - kompleksiteten i hvert punkt blir jo også mindre.
Lista over småting blir bare lengre for hver dag... for hvert punkt som krysses av dukker det opp minst to nye. Greit nok - kompleksiteten i hvert punkt blir jo også mindre.
Nå begynner skuta å se ut som en virkelig dypvannsseiler. ..eller kanskje mer som en offroad-oppstylet VW Passat? |
lørdag 1. mai 2010
Bare 2 måneder igjen! -angrer vi?
Bare 2 måneder igjen til Rolf trer inn i de arbeidslediges rekker, bare to måneder igjen til Elin går fra jobben sin ett helt år og bare 2 måneder igjen til vi kaster oss ut i ukjente farvann. Bankkontoene jobber for tiden på høygir. Det går definitivt mer ut enn inn.. Arbeidsdagene er fyllt med forventninger om prosjekter som må dras i land før man slutter og fritiden går med til mekking, handling av skruer og beslag, og enda mer mekking og planlegging.. kan det fortsatt være noe viktig vi har oversett?
Rolf har gjort unna fire av seks måneders oppsigelsestid. På arbeidsplassen frekventerer potensielle avtakere til jobben på døra. Snart er kontorpulten okkupert av andre og navneskiltet på døra skiftet ut. Vemodig? Joda, akkurat det. Jobben er jo den mest interessante jeg har hatt. Men arbeidsgiveren må jo få lov å tenke på sine behov når ansatte planlegger noe annet ett helt år og sier opp (sa opp og uttrykte riktignok ønske om permisjon i samme brev - permisjon hvis arbeidsgiver så det formålstjenlig - Men sjangsene til innvilget permisjon ett helt år ble ikke vurdert som spesielt store - greit da å safe det hele med en oppsigelse - behovet for avbrekk og seiltur var preserende og besluttet). Personlige behov må man ta vare på selv - sånn er det bare. En arbeidshverdag med mange oppgaver og utfordrende prosjekt er både engasjerende og givende, og gir i de fleste tilfeller både arbeidsglede og overskudd tilbake. Men selv verdens beste maratonløpere må ha en pause mellom maratonøktene. Skal ikke forvente at en arbeidsgiver alltid skal stille opp og ivareta så personlige behov sånn uten videre.. Kjempebra at man da har mulighet til å ta egne valg! Mulighetenes tid finnes fortsatt. Spennende jobber og utfordrende oppgaver må vel også finnes i 2011 når vi er tilbake? Vi velger å tro det, og vi velger å tro at de lar seg snuse opp, og vi velger å tro at ett års avbrekk som dette ikke skjemmer CV-en. Det viktigste for oss nå er uansett å gjøre noe nytt og totalt anderledes en stund. Etterpå skal vi gå til hverdagsoppgaver med fornyet iver, lyst og energi - massevis - vi gambler på at det blir slik. Det skal ikke stå på at vi ikke har forsøkt!
Så angrer vi?
Det å planlegge er å bygge opp forventninger. Det vi holder på med, selv nå i en hektisk innspurt, føles både givende og kjempespennende. Forberedelsene går etter planen og ting faller på plass - avgangen realiserer seg sakte og sikkert. Noen ganger prøver mellomgulvet riktignok å snike inn små hentydninger om hvor dumt og lite gjennomtenkt dette er... Men hentydningene har hittil ikke klart å finne noe hjernemasse å vokse seg store i. Sikkert det samme som ihuga fallskjermhoppere føler for det de holder på med -og før de kaster seg ut. Mest pirrende - får en liksom til å innse at det vi gjør er bittelitt utenom trygge A4.
Visstnok har vi masse å gjøre enda før vi drar, og vi vet det kan skje masse rart og uventet underveis, og vi vet hva vi kommer til å savne og vi vet at sola ikke vil skinne alle dager, ...men alikevel det engasjerer oss bare positivt. Akkurat noe av det vi håper med hele prosjektet. Good feelings, mixed feelings, engasjement, utfordringer og forventninger.
Anger er noe som ligger til ting man har gjort/ikke gjort. Vi vet at uten det vi har gjort så har vi heller ikke kunne gjøre noe av det vi holder på med nå og heller ikke kunne hatt de forventninger vi har til det vi skal gjøre i tiden fremover. Vi gleder oss kjempemasse til et sabbatsår på havet! Så om vi angrer nå to måneder før start over det vi har satt igang? definitivt ikke! ..ikke enda ihvertfall..
Rolf har gjort unna fire av seks måneders oppsigelsestid. På arbeidsplassen frekventerer potensielle avtakere til jobben på døra. Snart er kontorpulten okkupert av andre og navneskiltet på døra skiftet ut. Vemodig? Joda, akkurat det. Jobben er jo den mest interessante jeg har hatt. Men arbeidsgiveren må jo få lov å tenke på sine behov når ansatte planlegger noe annet ett helt år og sier opp (sa opp og uttrykte riktignok ønske om permisjon i samme brev - permisjon hvis arbeidsgiver så det formålstjenlig - Men sjangsene til innvilget permisjon ett helt år ble ikke vurdert som spesielt store - greit da å safe det hele med en oppsigelse - behovet for avbrekk og seiltur var preserende og besluttet). Personlige behov må man ta vare på selv - sånn er det bare. En arbeidshverdag med mange oppgaver og utfordrende prosjekt er både engasjerende og givende, og gir i de fleste tilfeller både arbeidsglede og overskudd tilbake. Men selv verdens beste maratonløpere må ha en pause mellom maratonøktene. Skal ikke forvente at en arbeidsgiver alltid skal stille opp og ivareta så personlige behov sånn uten videre.. Kjempebra at man da har mulighet til å ta egne valg! Mulighetenes tid finnes fortsatt. Spennende jobber og utfordrende oppgaver må vel også finnes i 2011 når vi er tilbake? Vi velger å tro det, og vi velger å tro at de lar seg snuse opp, og vi velger å tro at ett års avbrekk som dette ikke skjemmer CV-en. Det viktigste for oss nå er uansett å gjøre noe nytt og totalt anderledes en stund. Etterpå skal vi gå til hverdagsoppgaver med fornyet iver, lyst og energi - massevis - vi gambler på at det blir slik. Det skal ikke stå på at vi ikke har forsøkt!
Så angrer vi?
Det å planlegge er å bygge opp forventninger. Det vi holder på med, selv nå i en hektisk innspurt, føles både givende og kjempespennende. Forberedelsene går etter planen og ting faller på plass - avgangen realiserer seg sakte og sikkert. Noen ganger prøver mellomgulvet riktignok å snike inn små hentydninger om hvor dumt og lite gjennomtenkt dette er... Men hentydningene har hittil ikke klart å finne noe hjernemasse å vokse seg store i. Sikkert det samme som ihuga fallskjermhoppere føler for det de holder på med -og før de kaster seg ut. Mest pirrende - får en liksom til å innse at det vi gjør er bittelitt utenom trygge A4.
Visstnok har vi masse å gjøre enda før vi drar, og vi vet det kan skje masse rart og uventet underveis, og vi vet hva vi kommer til å savne og vi vet at sola ikke vil skinne alle dager, ...men alikevel det engasjerer oss bare positivt. Akkurat noe av det vi håper med hele prosjektet. Good feelings, mixed feelings, engasjement, utfordringer og forventninger.
Anger er noe som ligger til ting man har gjort/ikke gjort. Vi vet at uten det vi har gjort så har vi heller ikke kunne gjøre noe av det vi holder på med nå og heller ikke kunne hatt de forventninger vi har til det vi skal gjøre i tiden fremover. Vi gleder oss kjempemasse til et sabbatsår på havet! Så om vi angrer nå to måneder før start over det vi har satt igang? definitivt ikke! ..ikke enda ihvertfall..
Abonner på:
Innlegg (Atom)