Iles des Saintes

Det er godt å være under seil. Nattseilas er spesielt godt. Akkurat sånn som det er å være på skogstur... Selv om det er fint å ferdes ute i naturen om dagen, så er det spesielt og enda mer stemningsfullt å overnatte med naturens mulm og mørke tett innpå seg.  Akkurat sånn er det når man seiler også - man ser og hører helt andre ting enn på dagen.  En annen fordel med nattseilas er at man kommer så utrolig langt i løpet av den tiden man ellers bare sover.


Vi la ut fra Saint Pierre på Martinique sist søndag kveld. I løpet av natten seilte vi forbi Dominica (veldig synd - fordi Dominica er vissnok en veldig fin øy - men vi rekker  jo ikke alt). På morrakvisten mandag seilte vi inn mot Iles des Saintes, en liten idyllisk øygruppe sør for selve Guadeloupe. Nattseilasen gikk fint og som forventet, friske vinder og rullende bølger mellom øyene, stille sjø og rotevinder mens vi seiler i le av de store øyene. Av de 80 nautiske milene vi seilte denne natten var bare 40 i åpent hav.

Saint Pierre var tidligere hovedstaden på Martinique - med 30.000 innbyggere. Men i 1907 ble byen rammet av en vulkan som medførte at alle innbyggere så nær som 2 omkom. I dag er mye av byen gravd fram fra aske og lava. Men hovedstad er byen ikke lengre.

Utpå morraskvisten akkurat når dagslyset slås på blir vi overfalt av den heftigste squallsen så langt på denne turen. Vi så den kom som en mørk uværsskygge mot oss. Det tar omtrent to minutter fra man tenker at man skal reve seilene til det er gjort. I dette tilfellet var to minutter for lang tid, allerede etter ett minutt var stormen over oss - det blåser faktisk opp mot 20 sekundmeter i en halvtimes tid. Det skjedde ingen større skader enn at Genoan som vi ikke fikk berget i rett tid, atter en gang ble slitt sund langs kantene. Det må sies at det seilet begynner å bli vel slitent nå.

Inn mot Iles des santes har vi ett forykende uvær med vind og tungt, veldig tungt regnvær. Det var som å ankomme ett fiskevær på norskekysten midtsommers. Grønn vegetasjon men nesten umulig å se i regntykka. Bare temperaturen stemte ikke. Etter ankring la vi oss gjennomvåte nedpå og våknet fire timer senere, midt på dagen, til ett helt annet syn; sol, palmestrender og en fransk liten fiskerlandsby.

 

Terra den Haut som  øya vi ligger ved heter er opprinnelig befolket av bare franskmenn - franske fiskere fra Bretagne. Ettersom det ikke var noe jordbruk her og dermed ingen slaver er befolkningen fortsatt i dag stort sett bare lyshudede europeer. Litt uvant - på stort sett alle de andre øyene her er det stort sett mørkhudede og mulatter i alle fargetoner som dominerer.

 Seilet leveres enda en gang til reperasjon. Seilmakeri er et meget viktig håndtverk for langturseilere.

 

Ankerplassen utenfor Terre den Haut der vi ligger nå. Zita er akkurat midt i bildet utenfor fergepiren.

 

 

Flere steder ser vi store fine seilbåter ligger forlatt og ribbet for utstyr oppe på revene. Dette forårsakes først og fremst av skippere som ikke mestrer å ankre sine stolte skuter skikkelig og forsvarlig... (..ref forrige blogg).  Har skuta først havnet på revet er det ikke bare bare å få den av igjen.