Veien hjemover planlegges...

 
Vi er kommet til april. Det er ikke å nekte for at vi innimellom må tenke på og sånn etterhvert gjøre forberedlser for den lange hjemturen.

Tilbake over nordatlanteren har vi dessverre ingen stødige passatvinder å støtte oss til - sånn som vi skulle hatt på tur vestover hit. Men det finnes fremtredende værsystemer som det går an å planlegge en seilas utifra. Det viktigste elementet er at det alltid går lavtrykksystemer fra vest mot øst over det nordlige Atlanterhavet. Utover våren trekker disse nordover med en tilhørende vestlig vind i sørkant av disse. Så lenge vi er passelig sør for disse lavtrykkene kan vi få en behagelig medvind. I tillegg bruker det utover våren og sommeren å danne seg et høytrykkssytem mellom Bermuda og Azorene. Dette bør man være nord for - ikke midt i, det blir det ingen seilvind av (Elin mener vi bør følge det..). Vi følger stadig med på værkartene om hvordan disse værsystemene utviker seg. Pr nå er lavtrykkene for store og for langt sør. Men det våres jo over hele Atlanterhavet i disse dager så vi regner med at det blir i år som de fleste andre år.

Selve langturseilerbibelen er Jimmy Cornells "World Cruising Routes". I denne boken er alle lange distanseruter beskrevet med tips om når, og ikke minst når man ikke bør ferdes. Beste tiden å ta direkteruta fra Karibien til Azorene er ifølge Cornell i mai/juni. Beste tiden å ta ruta opp til Bermuda er midten av april til juni og beste tiden for seilas fra Azorene til Irland er i juni/juli. Vi planlegger å ligge noe i forkant av dette..

Rutevalgene

Distansene og valgene hjemover er; 

Alternativ 1 til Azorene;
St.Martin - Bermuda; 730 nautiske mil - bør gå på 7 dager.
+ Bermuda - Azorene; 1478 nautiske mil - bør gå på 15 dager

Alternativ 2 til Azorene;
St.Martin - Azorene direkte; 1800 nautsike mil
Men å seile i rett linje går neppe. Først må man seile nordover på den fremtredende østavinden som er her sør før man legger kursen østover når man får hjelp av lavtrykkene i nord. Det kan derfor ta opp til 20 dager å seile denne direkteruta. I tillegg er det stor sjanse for at man også havner i et stort belte med vindstille på denne ruta - det må i så fall kompenseres med ekstra dieselforråd ombord (diesel for 1000 nautiske mil sies det - for vår del blir det 400 liter)


Azorene - Irland; 1026 nautiske mil - bør gå på 10 dager,
Dette er den strekningen som kanskje blir den mest utfordrende værmessig. Her vil man måtte seile med lavtrykksbeltet feiende inn fra vest uten store muligheter til å seile utenom. Her må man bare ta det været som kommer. 

Irland og hjem;
Når vi er kommet til Irland så er vi jo så og si hjemme. Derfra blir det bare kyst og øy-hopping med hjelp av tidevannsstrømmer. Vi kommer nok til å ta Orkenøyene og Shetland på tur hjem også, men om vi seiler Caledoniakanalen eller via Hebridene hjem får vi vurdere når den tid kommer.

Et tilbakevennende samtaleemne mellom båtene her nå er når og hvorledes hjemturen planlegges. Våre planer er i allefall foreløpig at vi i løpet av de nærmeste ukene seiler tilbake til St.Martin (Vi er fortsatt på Jomfruøyene). Rundt 20. april, eller deromkring, bunkrer vi båten med mat og diesel med tanke på å ta direkteruta - eller rettere sagt svingen opp mot Azorene. Presser vinden oss for langt nordover er det jo bare å peile på Bermuda og ta en stopover der inntil værforholdene tillater mer direkte østlige kurser. Hjem skal vi nok klare å komme oss uansett. Vi føler oss iallefall langt mer forberedt på lange havseilaser nå enn da vi startet denne turen.

 Værvarslet for Atlanterhavet onsdag 6.april.

Bilder som bare er våre..

Vi kan på bloggen vår vise bilder av blå himmel, turkist hav, hvite strender og palmer som vaier i vinden. Men vi kan desverre ikke vise bilder av hva det vil si å være her. ..med nedsenkede skuldre, dager som glir forbi, og med luft som er sprengfyllt av sommer og karibisk stemning..

I ettermiddag tok vi jolla til land. En time før solnedgang. Fotoapparatet ble igjen i båten i god visshet om at ikke alle opplevelser lar seg feste til film. Det å sitte å skue utover havet mens solen går ned over fjerne øyer i vest, samtidig som en ser mengder med pelikaner stuper etter småfisk mens andre hviler seg på den påleoppstøtte brygga utover bukta, samtidig som en en isbitklirrende rompunch nytes på terassen med utsikt over sjø og hav, samtidig som spillemannen bak oss spiller smektende toner på sitt strengeinstrument, samtidig som piggrokker og storfisk kan beskues gjennom krystallklart vann i strandkanten, samtidig som skjølvannet av båter som går inn og ut av bukta lager sølvglinsede mønstre i sjøen, samtidig som gårdag og morgendag ikke synes å eksistere - ..det lar seg bare ikke festes på film. ..men kanskje, håper vi,  lar det seg feste til hukommelsen som gode minner..

Vi har hatt en fabelaktig aften på land. Rettere sagt så har vi hatt en faktisk vidunderlig tid her i Karibien - hele tiden. Ikke andre steder har vi opplevd livet blandt folk som mer ekte, - som når den mørkhudede jenta danser gjennom brenningene på stranden i lyset fra strandrestauranten og lyden fra scenen, samtidig som som ti unge mødre med tredve unge barn mellom to og seks år stikker innom samme restaurant for å feire bursdag (ville på ingen måte opplevd det samme på Mc Donald hjemme). Mer velopdragne barn skal man lete lenge etter. Samtidig som rastamannen med grått skjegg, gul, grønn og rød lue sitter i hjørnet av baren og nyter sin Carib-pils. ..samtidig som vi registrerer at alle rundt oss er smilende og stolte mørkhudede karibere.Voksne med åpne og ekte smil, småjenter stivpyntede med fletter og sløyfer og gutter med liv og gnist i øynene.  Vi er skikkelig glade og stolte over å ha fått lov å oppleve litt av deres verden her.

..Etterhvert glir den varme sommerkvelden over til  å bli beksvart stjerneopplyst natt. På turen tilbake til jolla, mens vi går gjennom løs og fortsatt solvarm strandsand, som fyller sandalene og får tærne til å sprike, er det lyden av frosker og fugler fra skogen som akkompagnerer det hele. I bukta ligger Zita, ankret i blikkstille hav .. i påvente av enda en ny soloppgang ..og enda flere opplevelser.

Vi beklager så mye at vi ikke har fått tatt bilder av dette...

St John - USVI - ei orntlig Jomfruøy!

Francis Bay - St. John

St Thomas, kanskje en av de mest kjente Karibiske øyene, var en liten skuffelse. Charlotte Amalie var en maurtue av cruiseskippassasjerer. Den dagen vi dro defra var det hele 5 Cruiseskip til kai - deriblandt verdens største "Allure of the seas" - bare den med sine 6300 passasjerer.. Alle de buktene og ankringsplassene vi oppsøkte etterpå var enten fulle av lokale båter på moringer eller de var  bebygd med fleretasjers hoteller langs strendene. Ikke ulikt Kanariøyene ..veldig lite jomfruelig! ..så vi dro derfra.

 På tur i fjæra - Francis Bay, St. John, USVI

..Men St John derimot! Den store naboøya rett øst - Rake motsetningen til St Thomas! Den heldige årsaken til det er nok at 2/3-av øya er nasjonalpark - og amerkianere kan visst det med naturparker. Her er ingen flyplass, i naturparkområdet bare massevis av grønne åser, øde bukter, lange kritthvite strender, krystallklart vann, ingen strandbarer med basstoner som får hele bukta til å dirre utover natta (faktisk et ganske vanlig fenomen i Karibien) , ingen restauranter og ingen bebyggelse på land som kan forstyrre idyllen. Noe bebyggelse er det riktignok. Rockefeller som en gang i tiden donerte øya til den amerikanske stat mot at den ble omgjort til nasjonalpark, hadde med i kontrakten et kasus om at han skulle få bygge et luksushotell for de virkelig rike og velkondisjonerte her midt i hærligheten - men hotellet utgjør på ingen måte noen visuell forsøpling der det ligger godt skjult mellom palmer og golfgrønne plener inne i ei bukt. Filantropen Rockefeller hadde sikkert sine ideer om hvordan øya skulle ta seg best ut. Vi lå ei natt i bøye utenfor hotellet og var bare fasinert over klaver-tonene fra den fakkelopplyste restauranten oppe på høydedraget over bukta. Et landliv som også vi sikkert har mestret. Ellers er bebyggelsen utover øya stort sett bare spredte hytter/palass for andre virkelig velkondisjonerte og meget rike. Men naturparken er fri og kan nytes av alle.

Alltid fasinerende med krystallklart vann. I naturparken er det ikke lov å ankre. Her må man kun fortøye til utlagte moringer. Dette for å verne koraller og sjøgress - begge deler en viktig forutsetning for at vannet faktisk er så klart som det er. Vern av sjøbunn og sjøgress setter nok også sjø-skilpaddene pris på - det kryr av dem i området.

Trim 1; Svømming i 28 graders vann er bare skikkelig behagelig hærlig..

Trim 2; "tilbake-til-jobb-trening"

Trim 3; turer på land. Her besøker vi Annaberg Plantation. En dansk sukkerplantasje som var virksom mellom 1792 - 1871 - og med god slavehjelp. Sukkerrør dyrkes ikke kommersielt på noen av øyene her i Karibien lengre - kanskje bortsett fra det som går til lokal rum-produksjon da.  De store plantasjene er forlengst nedlagt og åkermarkene gjengrodd. Annaberg Plantation er en del av nasjonalparken, og med skilting og tursti gjennom området får man ett godt innblikk i de gamle plantasjenes virksomhet.

Første dag på St John. Rendezvous Bay er ikke omtalt i de mest populære cruising-guidene for området og er defor lite besøkt av båter. Lenge trodde vi at vi skulle få være eneste båt for anker i denne bukta natta igjennom (mrk. bukta er rett utenfor grensen til nasjonalparken - så her er det lov å ankre) - Ensom alene på en ankringsplass har vi ikke vært siden vi ankret opp i Røstøyvågen utenfor Hemne første natt på denne turen. Men utpå kvelden kom det to seilbåter til og ankret opp. Så neste natt alene på en ankringsplass blir vel ikke før vi kommer hjem til norge igjen...

Rendezvous Bay - St. John

Slikt og lignende må vi sitte å skue utover hver kveld... Dette er utsikten fra Francis Bay på St John mot St. Thomas. ..I hånden holdes en kald øl, på grillen ligger middagen, i ansiktet strammes ansiktshuden etter en  lang dag i salt og sol.. vinden og luften er som en akkurat passende sval sommerbris der den stryker over fortsatt solvarm hud..  ..og morgendagen ligger der fjernt foran en, uten en eneste tidfrist, uten en eneste avtale ..uten en eneste tanke..  Ikke dumt å være på tur.

 Nok en pelikan

Skipperen på tur til ny innsjekking - Denne gangen på Jost Van Dyke - BVI

Vi har i dag mandag 28.mars sjekket ut av USVI (US-Virgin Island) og seilt over til øya Jost Van Dyke i BVI (British Virgin Island). Akkurat nå ligger vi for anker i White Bay innenfor et korallrev som beskytter for bølgene utenfor. Stranden innefor er som navnet sier; hvit. Over sanden vaier palmene - hele stranden bortetter.. hundrevis av meter.  Vi har ikke vært på land her enda ..men noe må vi jo bruke morgendagen på også - nye dager kommer heldigvis alltid med nye muligheter!

St Thomas USVI - Charlotte Amalie

 

Fort Christian

Vi er fortsatt på St Thomas. St Thomas har i likhet med naboøyene St John og St Croix i tidligere tider vært danske koloniøyer. Men i 1917 solgte Danmark øyene til USA. Fortsatt er det mye igjen fra dansketiden; så som gamle festningsverk, gamle trehus, stedsnavn og gatenavn.  Utenom dette er det meste andre egentlig bare tragisk amerikansk med masse trafikk, cruiceskippassasjerer, tax-free-butikker og shopping-malls.. Nå kan det jo være at ting er litt anderledes utenfor Charlotte Amalie, hovedstedet for US Virgin Island.  Det skal vi seile rundt og finne ut av de neste dagene.

Til og med for nordmenn skal det gå an å forstå gatenavnene her i Charlotte Amalie.

 

Blomsterprakten er det ikke noe å si på. Om et par måneder ser det sånn ut i norge også (minus palmene kanskje)

 

 Utsikt over byen fra Haagensens villa. Vi har ankret opp i bukten rett nedenfor.

 

 Kattene her er noe helt for seg selv..

 Her på St Thomas fikk vi anledning til å møte vår nye matros som skal være med oss over Atlanterhavet tilbake til norge; Benjamin Bro-Jørgensen fra Århus i Danmark. Han vil mønstre på i månedsskiftet mars/april. Før det må han vente på oss på Totola i British Virgin Island. Dette fordi den første virkelige bananrepublikken vi har oppsøkt, USA, ikke tillater opphold av seilere som ikke har utlevert sjela si måneder i forveien i bytte mot et visum. USA tror at hvis du kommer med egen båt er du ekstra farlig - det er langt enklere å ankomme med fly eller cruiseskip.  I den lange øyrekken vi har seilt i vinter besitter USA noen få øyer i rekken av mange andre. Kun USA har rigid kontroll og uforstående regler for seilere som skal på land. Her blir du fotografert og fingeravtrykk innhentet ved innsjekking. Har du vært så uvitende og tatt med deg båten inn til øyene uten visum blir du avkrevd 500 dollar i bot og sendt sporenstraks ut igjen. Vi har visum så det har gått greit. Benjamin som gikk på land i St Croix fra en annen båt fikk i tillegg til en liten bot et tidsbegrenset visum langt nok til akkurat å rekke å reise ut av landet igjen..

For å trekke turister og cruise-skip til øyene er hele US Virgin Island Tax-free-sone. Sentrum av Charlotte Amalie er derfor ikke annet enn gullsmed-butikker på rekke og rad. Vi har ikke handlet så mye av det.. 

St. Thomas Harbour

Arbeidssøkedager på St Thomas

Jobben som skipper og kaptein på atlanterhavsskuta Zita har vært en utrolig spennende og allsidig jobb. Faktisk en drømmejobb! Men nå har det seg slik at rederiets kontantbeholdning desverre skrumper inn i like rask takt som seilasen skrider frem. Det kan bli smått stelt med hyren utover høsten om seilasen skulle fortsette ett år til.  Så det finnes ingen vei utenom; man må hjem og tjene til livets opphold og underholdning på annet vis. ..etterhvert..

Nå har det jo seg slik at ingen arbeidsgivere sitter der hjemme og venter på skipperens tilbakekomst. Forsåvidt like greit, da har man jo et kjempe-insitament for å spore opp nye spennende utfordringer - der de måtte finnes - om de finnes..?

Vi har derfor stoppet opp noen dager her i Charlotte Amalie på St Thomas for å gjøre rekrutteringsagenter og bransjefolk der hjemme klar over skipperens tilbaketreden til hjemlandet og arbeidsmarkedet. Til hjelp har vi en utmerket internettforbindelse her ute på ankringsplassen.

Ideelt sett skulle man jo startet jobbsøkeprosessene tidligere, men hverdagene på tur har så langt vært helt oppfyllt med langt viktigere ting; som feks å navigere gjennom nytt og ukjent farvann, gjøre strandhogg på nye fremmede steder, treffe mennesker uten timeplaner, mekke båt, lese bøker, sørge for dagens mat og drikke samt nyte solnedganger og soloppganger. Alt dette er jo utrolig viktig arbeid - som man må ta for seg når muligheten er der.  Prioriteringer og forsakelser er viktig - uten kommer man ikke langt.  ...men nå kan nok ikke sonderinger i arbeidsmarkedet der hjemme forsakes like mye framover..

Nå har det på ingen måte festet seg noen dyptgripende uro i kroppen til skipperen over det å kanskje komme hjem med nyervervet stemplingskort fra NAV i baklomma.  Om så skulle skje så kan det jo bli spennende å se hva det måtte avlede av nye initiativ og tiltak. Verden er jo egentlig full av muligheter - det gjelder bare å finne dem, ..eller tørre å hoppe ut i dem. Mot mangles ihvertfall ikke.

Så til orientering; skipperen er nå absolutt ikke fremmed for tanken å vurdere eventuelle jobbtilbud - hvis noen arbeidsgivere der hjemme skulle ha en godt betalt stilling å tilby en sjømann som går iland...

Seilas blandt Jomfruøyer

 Flamingoer på Virgin Gorda

Vi har den siste uken seilt rundt mellom Britiske jomfruøyer sammen med vårt besøk hjemmefra. Været er som alltid upåklagelig; sol og varmt på dagen, en regnskur eller to på natten og en evigvarende svalende bris fra øst. Etter at vi i starten seilte våre gjester fra hotell til hotell har vi de siste dagene overnattet alle sammen i båten. Det har gått helt greit uten høylydt klaging eller noen form for voldelig håndgemengd mellom mannskapsmedlemene.

Jomfruøyene er et skikkelig seilerparadis. Her er det flust av store og små øyer - bare steinkast fra hverandre. På lesiden av øyene ligger buktene og palmestrendene på rekke og rad. Dagsetappene på sjøen har derfor blitt korte, noe som har gitt god tid til både strandliv og ekspedisjoner rundt omkring på øyene.

 Strandhugg 1.  Prickly Pear Island

Lunsj inntas ombord i båten

Leif har utvilsomt ekspedisjonsblod i årene. På en av sine gummibåtekspedisjoner kom han over denne store ansamlingen av consh-skjell i strandkanten. 

Kvelds-stemning på vår ankringsplass utenfor Spanish Town - Virgin Gorda.

Strandhugg 2. The Baths på sørenden av Virgin Gorda var bare en utrolig fantastisk fin og spesiell plass. Svære granittsteiner spredd klyngevis over hele sørenden av øya. I mellom steinene hvite sandstrender, palmer og krytsallblå laguner.

The Baths.

The Baths.

Før vi dro i fra The Baths flyttet skipperen litt om på steinene.

Båten oppankret for natten i Great Harbour - Peter Island.

På fjelltur på Norman Island. Utsikt over Bight Bay hvor vi lå fast til bøye siste natt med overnattingsgjester ombord.

Stranden innerst inne i Bight Bay. Her har sjørøvere hatt sin base. Det sies at det fortsatt skal ligge en stor sjørøverskatt på Norman Island.

Lunsj inntas på strandbaren i Bight Bay

Våre gjester drar hjem i morgen formiddag med fly til Saint Martin og videre via Paris til Gardermoen. Derfra skal de kjøre bil til trøndelag. For oss langturfarere har det vært kjempetrivelig med besøk hjemmefra. Og så har vi fått fyllt opp båten med kok-kaffe, tubeoster, snus og norsk lesestoff - sånne ting som vi ikke får skaffet på butikkene her. 

 Videre framover

  Utsikt fra Norman Island vestover til US Virgin Island

Våre planer de kommende ukene er ikke spikret enda. I morgen seiler vi ihvertfall videre vestover til US Virgin Island; St. John, St Thomas osv. Vi må jo benytte oss av det USA-visumet vi kjørte 100 mil for å anskaffe oss før vi dro. Og så har vi fått oss mannskap som skal være med oss over Atlanterhavet tilbake til norge; en dansk drenge på 20 år med seilerfaring og det hele.. Han vil mønstre på når vi kommer ut i april.

British Virgin Islands ..og besøk hjemmefra

British Virgin Island er en øygruppe hvor øyene ligger rimelig tett og hvor farvannet i mellom øyene er beskyttet mot de store havdønninger. BVI er derfor etmeget populært område hvor det kryr av utleiebåter. Vellstanden og standarden på det meste er av en helt annen klasse enn de øyene vi har seilt gjennom lengre sør i Karibien.

Siste uke er tilbrakt ved British Virgin Islands sammen med besøk hjemmefra; Ragnhild og Svein Håkon fra Støren og Sigrid og Leif fra Heimdal. De første dagene ble tilbrakt i Road Town på Tortola, gjestene på hotell, båt og mannskap i Village Cay Marina. Det har blitt tid til både sightseeing rundt Tortola med bussetaxi og badetur ut til Peter Island og Deadman bay. Sistnevnte bukt ei skikkelig sjørøverbukt med palmer, kritthvit strand og asurblått hav.

Etter 3 dager på Tortola har vi seilt videre til Virgin Gorda med ei overnattingsnatt i båten ved øya Marina Cay. Det var i forkant litt spennende å erfare hvordan det ville bli med 6 overnattende i vår lille båt, men det gikk helt greit. Så greit at vi planlegger å ta flere overnattingsnetter i båten siste besøks-uke. Da planlegges det med seilas til de litt mere øde buktene og strendene i området.

På seiltur med 6 personer ombord. Det går helt fint så lenge ingen har spesielt overfølsomme tær.

 

På badetur til Peter Island og Deadman bay.

På Tortola tok vi en rundtur med innleid buss.

Skipperen er i gummibåten og tar bilde det største mannskapet han har hatt kommando over så langt på turen.

Marina Cay - ei bittelita øy med det viktigste; ei lita badestrand, ett par barer, suvenirbutikk og noen hotellrom. Vi overnattet i båten, forankret i bøye rett utenfor. Det tar 3 turer med gummibåten - hver vei - for å få alle på land og for å få alle ombord igjen. Det ble derfor ikke noe lang aften på land - kun happy-hour-timene i baren. Deretter ble det grilling av hønseføtter ombord i båten.

Utsikt fra Marina Cay mot Scrub Island og Virgin Gorda ("den tjukke jomfuren") helt bak.

 

Leverick Bay der vi er nå. Gjestemannskapet overnatter i disse fargesprakende husene. Zita ligger til kai i marinaen nedenfor.  Da det ikke er all verden med kjøkkenutstyr og kokemuligheter i leielighetene, værken her eller i Road Town, inntas alle frokostene ombord i båten.

 På fjelltur. Utsikt over Gorda Sound.

 

Leverick Bay og Sjørøvermusikk ved solnedgang.

En helt vanlig karibisk dag....