Milford Haven - Wales

 Det fikk ikke hjelpe at det blåste mye og bølgene sprutet over den 10 meter høye moloen på Holyhead på fredag. Vi ville videre. Teorien var at kom vi oss ut moloåpningen, fikk stampet oss en nautisk mil nordover mot vind og bølger, for så gå et par mil mot vest så kunne vi surfe på medvind,  medstrøm og slakkere bølger videre sørover. Teorien stemte. Da motstrømmen kom utpå kvelden la vi oss for anker i en liten bukt og ventet på ny medstrøm, som skulle starte klokken 2 på natta. Så på mørkeste natta la vi i vei videre på ny medstrøm. Problemet var bare at vi skulle seile over et havstykke på 70 nautiske mil - noe som ikke går på en tidevannsstrøm som varer 6 timer. Vi fikk derfor en forfærdelig motstrøm ved Bishop Rocks- Med fullt seil og full motor seilte vi framover 7-8 knop gjennom vannet - men vi rikket oss egentlig ikke av flekken. I tillegg ble det ettt forfærdelig bølgeleven når strømmen snudde mot den friske brisen/lille kulingen vi hadde med oss. Det var direkte ubehagelig når det sto på som værst med dype bølgedaler, kastevinner og strømm som ville presse oss alle andre retninger enn vi skulle. Sånn holdt vi på i fire timer før strømmen endelig slapp taket og ga oss tillatelse til å dra videre. En siste hilsen fra Irskesjøen. Elin liker ikke Irskesjøen.

Vi kom oss uansett velberget til Milford Haven i går ettermiddag. Måtte legge oss i en gjestebøye utenfor en pub langt oppe i elven da det var fullt i marinaene lengre nede i havnebyen. Det er i dag fint sommervær og vi vil i løpet av ettermiddagen legge ut på vårt nest lengste strekk så langt på turen; over Bristolbukta mot Lands End - helt på sørtuppen av England. Sannsynligvis går vi ikke i land før Falmouth - som vi bør være framme til i morgen kveld en gang. Værmeldingene er bra.

Oppe i elva et godt stykke forbi havnebyen Milford Haven.

Holyhead - Wales



Elin ute på moloen og studerer været.. ..begynner å se greit ut.


 Så ligger vi og venter på høvelig bør igjen. Kom til Holyhead i går kveld og planla å seile videre i dag. Men det blåste vell mye til at vi la utpå. Ikke det at vinden er det værste når det er medvind, men Irskesjøen er en fryktelig rote-bølge-sjø. Værmeldingen sa tidligere i dag at det skulle være roligere i morgen - men nå melder de mer vind i morgen. Vi får se og ta det som det kommer.

Vi har nå som mål å komme oss til Falmouth på sørspissen av England. Der blir det å forberede seg på overfarten over Biscaya i slutten av måneden. Vi er noen dagsseilaser unnna fortsatt så Irland får vente til neste år på tilbaketuren. Ellers alt vell bortsett fra at vi begynner å gå tom for gass - helt umulig å få fyllt gass på annet en særegne britiske flasker her i landet. Vi får vell gå ut og spise varmmaten ute i dag også...



Engelsk frokost. Fungerer også helt greit som lunch - for oss.



Isle of Man

Det er ikke noe rart at vikingene hadde forkjærlighet til denne øya og gjorde sine inntog her for over tusen år siden – joda - vi har vært på museum og på alle multivisuelle vis fått med oss historien til øya (forresten et veldig bra museum – ”The history of Manannan” i Peel. Her var historien poetisk fremført i både film, tablåer, lys, lukter og røyk). Øya er spesiell på mange måter. Frodig og variert; palmer på det ene stedet og grønne lyngsletter på det neste. Bergknauser som stuper ned i havet og vide strender.

Det er litt hæla i taket over flagget til Isle of Man

Ved at vi har seilt til Isle of Man så har vi også seilt ut av Storbrittannia og ut av EU. De deler dronning med resten av storbrittannia, men de er et eget land, men ikke helt suverent ..??.. (har ikke helt forstått dette.. – men så har vi heller ikke studert statsvitenskap). I alle fall har de sin egen valuta her (med nøyaktig samme verdi som britiske pund) og egen lovgivende forsamling. Så da så.

Det bor drøyt 80 tusen mennesker på øya og alt ser utrolig vellstelt og vellfrisert ut – nesten som et lite Sveits. Finans og forsikring er en av hovednæringene (heller ikke ulikt Sveits).




Pent, vellholdt og vellstelt overalt.


Vi har brukt en av ettermiddagene til ¨å ta en busstur til øyas hovedstad Douglas (ikke så koselig – nesten som en vanlig by) men vi fikk sett litt av det frodige landskapet og den pene bebyggelsen på tur dit. Ellers har vi utforsket borgruiner og som tidligere nevnt vært på museumsbesøk. Vi trives veldig godt her i den rolige havna i Peel som preges av kippersfabrikken på enden av havna. Kippers er røykt sild og den lukta har hengt med oss i flere dager. Det ble derfor kippers til middag i dag.

  Også for voksne folk er det artigst å sitte øverst og fremmerst i sånne busser!

Mannskapet på busstur.

Frodig øy med mye forskjellig natur.

Borgen rett bak båthavna i Peel. Isle of St.Patrick. Enhver by i dette området har en borg.

Borgen på Isle of St.Patrick

Noen vil tro at dette er den keltiske sjøguden Manannàn mac Lir. Men det er det ikke - ligner bare litt.

Vi går etter den gode lukta og handler inn kippers til middag.

 I morgen tidlig, når floa blir høy nok og tidevannsslusen åpnes (kl 10:15) drar vi videre til Wales. Hvis strømmene ikke hindrer oss så blir det mot byen Holyhead - en usjarmerende havn preget av ferger og industri i følge losboken. Men vi skal bare gjøre en kort ”stopover” der for så å farte direkte på neste tidevann videre sørover. Værmeldingene i dagene framover melder medvind.

Dette er første strekk i morgen tidlig. Hvis det ikke blir mer vann til da så får vi bære båten det første stykket.

Hvis noen synes vi bruker lang tid på å seile gjennom Storbrittannia så kan det forklares med at strekningen fra Shetland i nord til Falmouth i sør i luftlinje tilsvarer den samme som fra Lindesnes til Stokkmarknes. På værkartet hjemme ser de Britiske øyer mye mindre ut…

Ankommet Isle of Man

Da befinner vi oss midt i Irskesjøen, på øya Isle of Man. Et vellkjent navn fra værmeldingen. Vi ankom i går kveld etter en heftig seilas fra Stranraer i Skottland. Vi har dermed gjort tre etapper siden Crinancanalen, de to siste på over 60 nautiske mil hver.

Mot Isle of Man virket det som om at all seilbør som har manglet før på turen hadde samlet seg opp til en og samme dagen. Det var meldt frisk bris fra nordvest, men mesteparten av dagen var det opp mot stiv kuling. Vi startet med å seile med full genoa, men etter flere surfer på opp mot 12 knop gjennom vannet (for deretter å stoppe nesten opp i brytende sjø) fant vi ut at det var smart å rulle inn på seilet. Selv med halv genoa seilte vi i 7-8 knop gjennom vannet. Vi hadde timet overfarten slik at vi skulle få mest mulig medstrøm. De første timene seilte vi i motstrøm, noe som gjorde sjøen utrolig rotete. Vind mot strøm = rare bølger. Når strømmen snudde fikk vi litt mer forustigbare bølger, men større bølger og bølger som til stadighet brøt både foran, midt på og bak båten. Heftig,  interresant og lærerikt. Elin syntes ikke det var like spennende som Rolf. Men fort gikk det åkkesom.

I dag har finværet en snarvisitt innom reiseruta vår og vi har tatt den lille byen Peel på vestsiden av Isle of Man i nærmere øyensyn i tillegg til en liten fjelltur opp på en av toppene i nærheten. Fin utsikt mot hele vestsida av Isle of Man i tillegg til at vi faktisk kunne se helt over til Irland. Godt å få bruke shortsen igjen (siste gang var i Florø).

Gjennom "The North Channel" det smaleste stykket mellom skottland og Irland. Heftig seilbør. Her seiler vi kun med halve forseilet.

Endelig i havn, bak molo, sluser og slottsruiner i byen Peel.

Elin med utsikt over byen Peel og noe av vestkysten på Isle of Man. Nede i båthavna rett under ligger Zita.

Liten snackspause. Vi ser i den retningen vi skal seile videre om noen dager - sørover.

Hele mannskapet på Sy-Zita.

For at båthavna ikke skal bli en del av fjæra på lavvann stenges den av med sluser slik at båtene innenfor fortsatt kan få lov å flyte.

Vi kommer nok til å være noen dager her på øya før vi drar videre.

En arbeidsdag i Crinankanalen

Det viste seg da vi kom lenger opp i Crinankanalen at slusene var selvbetjente. Men det gikk greit selv om det ble veldig arbeidsomt å manuelt åpne og lukke tunge sluseporter, for deretter å sveive ventiler opp og ned samtidig som man skulle holde båten sånn nogenlunde plassert inne i slusen - samtidig som man skulle klargjøre neste sluse og gjøre foregående sluse klar til nestemann.  Etter 10 slike sluser har man fått god trening. Ellers har det vært en finn dag - uten regn! ..og faktisk med så pass mye sol at vi i kveld kjenner huden strammer seg litt i fjeset.

Vi er nå i saltvann igjen - og ligger nå i en stor småbåthavn som heter Portavadie, rett vest for Glasgow.

Elin noe skeptisk til det smale farvannet.

Ved Crinankanalen i går kveld

Endelig står vi opp til en dag der sola er framme - ihvertfall mesteparten av tiden. Caspara og Fryd ved brygga på den andre sida.

De første selvbetjente slusene står for tur.

Det å åpne og lukke sluseventiler må gjøres i riktig rekkefølge. Hvis ikke risikerer man å lage elv av det hele.

Det å åpne og lukke sluseporter er ingen jobb for spinkle damemuskler. Men når man ikke vil kjøre båten inn og ut av slusa så må man bare trø til!

Dert å sluse seg ned er mye mer behagelig og kontrollerbart enn å sluse seg opp. Men begge delene gikk greit.

Litt spesielt å seile gjennom skogen.

Crinankanalen - Skottland

Sendt fra mobiltelefonen;



Da har vi gjort ferskvannsseilere av oss igjen. Med værmeldingene for di neste dagene ble det mer fristende å ta en snarvei tvers over Kintyre halvøya enn å seile rundt. Å seile rundt ville kreve minst to tidevann medstrøms,  i praksis to dager hvis man ikke skal ta mørkeste natta i bruk. På flere av strekkene er strømmen opp mot 6 knop. Greit da å ha den med og ikke mot.

Så derfor er vi nå oppe i Crinankanalen, en kanal som ble bygget så tidlig som i 1790-årene og består av 15 sluser . En langt mer pittoresk kanal enn Caledoniakanalen. Slusene er mindre og kanalen så smal på lange strekk at man kan klare å pisse på land på begge sider av båten samtidig hvis man skulle få lyst til det (har selvsagt ikke prøvd!). Innimellom henger skogen tett ut i kanalen og andre plasser kan man nesten stå på båtripa og plukke blomster fra blomsterbeddene.

I Oban traff vi tre andre norske båter som nettopp har lagt ut på tilsvarende tur som oss; Occasione, Fryd og Caspara. Så det ble en samling over et par øl ombord i en av båten i går kveld. To av disse ligger nå her utenfor den samme slusen som oss og venter på videre oppslusing i morratidlig. Den store katamaranen Occasione ble for stor for kanalen og er derfor nødt å gå rundt Mull of Kintyre. Ikke bare fordeler med stor båt.

Caledoniakanalen

I skrivende stund er vi i Oban, på østkysten av Skottland. Vi har i dag, mandag, forlatt Caledoniakanalen som går fra Inverness på vestsiden av Skottland til Fort William på Østsiden. Vi har med andre ord tatt en snarvei rett over Skottland. 29 sluser, 96 km lang hvorav 35km er kanal og resten innsjøer.  Loch Ness er nok den mest kjente av innsjøene. Kanalfarten ble preget av mye regn, spesielt dag nummer to fra Fort Augustus til (nesten) Fort William. Klærne har etter en dag med opphold i dag enda ikke blitt helt tørre.

På tur opp slusene ved Fort Augustus. Fem sluser, antar 20  høydemeter og ca 300 meter distanse og en hel time. Slusing er ikke noe for de som har det travelt.

Utleiebåter er det mye av i kanalene, som her i slusene ved Fort Augustus.

Loch Ness. Elin forbausende rolig, vell vitende om at en sjørorm kanskje svømmer rett under båten.

Selv om det regner kan det være mye fint å se.

Elin poster kort til Sondre og Vetle fra en orntlig Postmann-Pat-plass.

Det er mye fin natur her i Skottland. Ikke ulikt norge. Forskjellene er stort sett bare at fjellene er grønnere lengre oppover i høyden, ølet utrolig mye billigere på puben og biffen nesten gratis på COOPen.

Morsomt å prøve en slik vannvei, men de nautiske milene sparker liksom ikke avgårde på loggen. Til gjengjeld blir man godt kjent med nabobåtene - for man treffer jo stort sett de samme båtene som går i samme retning i hver sluse. På den måten sørget noen hyggelige Irer/slusekompiser for at det ble organisert bryggeplass til oss her i den vellfylte havna i Oban da vi kom frem i kveld (de hadde større båt og kom litt fortere fram hit enn oss).

Ellers kan det meldes at vi har gjort litt godt igjen for den terna som "vi" tok livet av i Norsjøen. Ved ankomst Oban berget vi en skarv som satt fast i en fiskekrok og inntullet i et fiskesnøre ute på sjøen. Nå er den lykkelig fri igjen, riktignok med litt mindre svømmehud mellom tærne.